Å grave etter ull – to dig for wool

Plutselig har masse bilder forsvunnet. Antagelig skjedde dette da jeg skulle rydde litt på maskina mi i morrest. Får se om jeg får rettet det opp etter middag.

I dag har jeg kardet huskyull…

…sammen med gråmelert villsauull. Jeg kjørte det først gjennom kardemaskina for å slippe å veie opp halvparten av hver til hver enkelt kardetull. Så kardet jeg med handkardene. Huskyulla var veldig kort og jeg lagde “punier” som det heter på engelsk av ulla til tråd nr 1. Puni er altså kardetuller, men de rulles av på en pinne, og man fortsetter å rulle pinnen med ulla på oppå karden når alt er kommet av, slik at fibrene fester seg inni hverandre og tullen” tetner”  litt. Det er visst vanlig på bomull og andre superkorte fibre.

Jeg gjorde heldigvis bare dette med halvparten av ulla, for jeg syns det ble vanskelig å spinne jevnt når ulla hang sammen slik. Det egner seg kanskje bedre på glattere fibre. Hundeull er jo ganske glatt, men ikke villsauulla. Til tråd nr 2 lagde jeg vanlige tuller.

Jeg er ikke helt fortrolig med “longdraw”teknikken, så garnet ble ikke så veldig jevnt. Det ble ganske mykt, og sikkert veldig varmt og noe for hunde-og jegerfolk, men sokkegarn er det ikke. Da må det isåfall toves etter strikking. Husky er visst regnet for å ha lite hundelukt. Det lukter litt hund av ulla, men på langt nær så mye som annen hundeull jeg har spunnet.

Jeg (dvs vi) har for tiden fire angoraer. Litt for lite etter min mening, da to av disse er hanner og en av hannene alltid tover sammen om han går ut tiden før klipping. Så det blir ikke så mye ull nei. En av huene er dessuten ikke voksen.

Dette er Sally da hun var liten. Hun er madagaskarfarget, pen og trivelig, men som de fleste angoraer i Norge har hun ikke veldig mye farge.

Rasepreg er det derimot ingenting å si på, men jeg foretrekker litt mindre av det. På slike kaniner stusser jeg jo uansett luggen og kinnskjegget så de får frie øyne og slipper å tove sammen i fjeset.

Slik ser hun altså ut under ulla. Hun fikk sitt første kull i sommer. Hun klarte desverre ikke å ta seg godt nok av dem. Ikke vet jeg hva som var grunnen, for alt virket helt ok. Hun laget rede, var ikke aggresiv, men lett bekymret når jeg ble for innpåsliten. Hun matet dem, men etterhvert glemte hun bort flere og flere slik at de døde og til slutt var bare èn igjen,såvidt i live. Da i gal ende av buret. Den ble tatt fra henne og forsøkt reddet på alle mulige måter, men den døde iløpet av natten. Jeg skulle forsøke på nytt denne klippingen, men da hun hadde et sår over halen ville jeg la det gro ferdig før jeg paret henne. Dermed blir det til neste klipp som da blir i vinter. Sally har god ull. Jeg har ikke foretatt noen analyse av den, eller veid den, men skal prøve å få gjort det neste klipp.

Dette er da Lynet Mac Queen som fikk være pappa en uke. (Madagaskarfarget) Han er ikke riktig så lys som bildet viser. Han er en trivelig gutt, faktisk har jeg nå bare trivelige kaniner og det har jeg tenkt å fortsette med. Lynet har passe med rasepreg. Det vises ikke her for han er vel  klippet for rundt en mnd siden på bildet. Han har endel litt grovere dekkhår, er spent på avkommene etter han og Sally. Både han og Sally kommer fra Eventyrlig Angora, men høre ikke inn under avlssenteret da det bare omfatter hvite.

Så er det Jøllegutten vår. ( Han er svart.) Tovefant nr 1, likevel er han den eneste som er utstilt og registrert her. Jeg kjøpte han som voksen fra Gildesbergsangora. Utrolig trivelig og kosete, men litt urolig på klippebordet. Ulla hans er sjelden 1.sort. Enten klipper jeg han før tida, eller så blir det hel fell (som jeg da kan kle på nålefiltede dyr.), men han har det nok best om jeg klipper han før. Jølle er da far til Sarenka…

Sarenka fikk vi som betaling da vi lånte Jølle til paring av en viltgrå hue. Jeg er ikke 100% sikker på hennes farge. Da vi hentet henne trodde jeg hun var blå, men nå tror jeg hun er brun. Gråfargen hennes er iallefall varmere enn Jølles. Hun er brunere i ansiktet enn bildet viser. Hun er rundt fire mnd nå, her er hun to. Er spent på hvordan ulla hennes blir. Likte iallefall mora.

I dag møttes vi tre spinnere til et lite minispinnetreff på Solplassen. Jeg fikk hilse på to av spinnerne fra spinnerenshjem, og alle dyrene på Solplassen. Det ble en trivelig dag og timene fløy altfor fort, som vanlig er når man har det kjekt. Det ble ikke til at jeg fikk tatt så mye bilder, men jeg fikk knipset et av vertinnen (med tillatelse). Se nøye på bildet, bak rokken er det kuleste akvariet jeg har sett. Det er et akvarie for tøffe karer – store og små (og enkelte ikkefulltsåtøffe damer) – fyllt med “store maskiner, de kan bygge…” , lekekjøretøy og småtrær – en liten miniverden. Sånn vil jeg også ha!

Jeg fikk spunnet ferdig de to spolene som nå er klar for tvinning…

…og vi byttet litt ull. Jeg hadde med noe råull fra Blæset sau, samt noen glitrende slivere med diverse, og tilbake fikk jeg huskyull og vidunderlig helårsull fra Dalasau (ekte rase). Noe var førstegangsklipp/ ettårs”lam” og kvaliteten var det ingenting å utsette på. Ingen tvil – det finnes god ull i Norge! Det gjelder bare å se under de skitne tuppene. På teinen er “kosemegprosjektet” jeg begynte med imens jeg var der.

I dag klarte jeg ikke å dy meg; jeg måtte ta frem shetlandsfellen litt. Jeg vasket en rest med lamaull forleden, og jeg hadde noe alpakka. Så dermed gjorde jeg klart et lite håndteinprosjekt å kose meg med på lørdag. Da skal jeg nemlig på mitt første spinnetreff, og det gleder jeg meg til. Jeg hadde ikke tid til å vaske saueulla, og det passet meg utmerket, for jeg elsker å jobbe med feit (og duftende) ull.

Viola (shetlandsullen altså) tilfører spenst, noe lama og alpakka mangler, og jeg tror dette skal bli et vidunderlig garn. Det er i overkant av 80 gram nå, men lanolinen veier jo litt, og lamaen er det litt balsam i. Jeg ble tipset av lamaeieren om å skylle den i det for å få en mer skånsom karding.

Ellers er jeg godt i gang med spole to til ridegarnet. Den blir litt lysere, og med litt mer angora i. Jeg skulle vel egentlig ha laget tretrådsgarn, men det vil jo ta betraktelig mer tid, og da vil det nok bli for dyrt for kunden. Satser på at den blir sterk nok likevel.

Kaninbildet går det litt tregt med. Jeg har jobbet endel i barnehagen de siste ukene, og det har vært endel ekstra ting og tang. Jeg vurderer å slutte å levere til butikken jeg har levert til de siste årene. Det blir rett og slett for lite tid, og når alt blir hengende over deg med tidspress på både det ene og andre, så blir det et ork. Da er det nesten bedre med en vanlig jobb, og heller kose seg litt mer med dette som en hobby. Men messer skal det bli, og jeg håper på å få mer orden på nettsiden etterhvert, slik at jeg får oppdatert den litt oftere med ting jeg har for salg.

Den spede start på kaninrelieff til en kaninoppdretter med flere raser.

Ellers så er det ny fiberswap på gang på spinnerenshjem, og det gleder jeg meg som vanlig til. Da bytter vi ull og fiber og kanskje håndspunnet garn med hverandre. Kanskje får jeg igjen prøvd noen nye ulltyper.

Av og til når jeg er i skogen på den store steinen “vår” må jeg bare dikte litt. Jeg blir aldri noen ordentlig dikter, det er mest ukompliserte vers og rim, uten spesiell tyngde eller fantastisk ordforråd. Men det er nå arti lell. Og siden det aldri blir noen diktsamling, men diktene blir gjemt i klesskapet, føles det kanskje ikke så meningsfyllt. Derfor legger jeg ut noen her, så kanskje de treffer en veldig sart sjel dypt inni hjerteroten…

Den trofaste følgesvenn

Ta deg i vare å kalle meg dum, for hva var vel du uten meg?

Som gjeterhunden er også jeg from, jeg fulgte deg hele din vei.

I Edens hage, i ørkenen, ved kyst og fjord og fjell.

I vikingseil, i brynjene, på fot og hand og fell.

Hvor langt seilte vikingen uten min ull

på vei imot nye land og gull?

Hvor langt kom soldaten med foten sin bar

igjennom vintrer og kriger som var?

Hva varmet i fordumstid hele familien – jo det var min fell.

Jeg pleier og holder det ryddig i lien og beiter i fjell.

Men ingen vil lengere passe på meg

når ulv, jerv og bjørn kommer nært

Respekt og gjensidighet er mistet på vei

et saueliv er ei så svært.

Ja ofret for menneskets synder ble jeg

og utvalgt ved himmelens port

Selv Gud har behag i de fromme som meg

men aldri jeg blir noe stort.

-Ullsmeden

Enkelte prosjekter plages man bare veldig med, og det gjør jeg med cockeren. Det er ikke så greit å lage tredim. portrett med utgangspunkt i kun ett bilde., særlig når dyret eller hva det nå er ikke er identisk på begge sider og har tegninger. Da jeg var halvferdig fant jeg ut at det jeg trodde var et bein egentlig var halen, så jeg måtte “moderere” litt. Så ble hodet for stort og kroppen måtte bygges ut og så ble snuten skjev…Men nå nærmer jeg meg mål. Jeg vurderer å legge et lag kardeflor over ryggen, synes den er litt for bustete. Det er egentlig vanskelig å ta gode bilder av figurene, kanskje det er lyset.

Garnbestillingen er også godt i gang og spinningen går egentlig ganske fort. Er godt over havveis med spole en.

…har jeg dette på pinnene

Det skal bli en hals som skal kunne trekkes over hodet som en slags hette. Mønsteret ble til ved en feilberegning, det skulle egentlig bli havskummønster, men tror dette blir ok. Garnet er alpakka fra Du store alpakka.

På Kunderthåndteinen (håper jeg husker rett at det var Kundert) har jeg dette…

Merino/angora/angelinablanding. Den spinner jeg på når jeg går tur i skogen.

På en hjemmelaget håndtein dette…

En blanding av villsau og gml.n.spæl fra Færder får som er veldig lik villsau i kvalitet. (ligger her på en seng av Romney)

Og på filtebordet har jeg denne bestillingen…

Fin hva? Den har etterhvert forandret seg til dette…

Og blir forhåpentligvis ferdig iløpet av dagen.